Sagene, mellom landsbygd og by
Sagene og Torshov ble en del av Kristiania allerede på midten av 1800-tallet, men i 1938 da Sandefjordgata 2 sto ferdig var bydelen fortsatt en del av Oslos utkant. Sagene lå langs to viktige ferdselsårer. På østsiden av Sagene lå Akerselva hvor store deler av industrien var. Fra Maridalen kom Maridalsveien som hovedvei til Oslo for gårdene i nærheten. De ti første årene Sandefjordgata 2 var bebodd, fantes det fortsatt mye eng og mark på Sagene. Lekeplassene for barna var store og mange, og om vinteren kunne man spenne på seg skiene på gårdsplassen og gå mot gårdene på Tåsen. Enga mellom bygården og Uelandsgate ble bebygd på slutten av 1940-tallet. Denne tomta var opprinnelig tenkt som parkanlegg. Under andre verdenskrig bodde tyske soldater i brakker på denne tomta, og de hadde hester og kyr bundet til gjerdet mot Sandefjordgata 2. Etter at krigen var over bygde Obos den nåværende blokkas grunnmur på denne tomta og fikk senere tillatelse til å bygge hele blokka.
Konstituert generalforsamling
I 1936 ble Victor Schaulund godkjent av Byarkitekten og Oslo Kommune som arkitekt av de kommende bygårdene i Sandefjordgata. A/S Oslo Sporveier hadde trikkestaller med verksted på Bjølsen og boligene ble bygd spesielt for Sporveiens ansatte. Den 1. desember 1938 ble det holdt konstituerende generalforsamling på advokat Thorleif Ellestads kontor, og Moløkken Kooperative Byggeselskap var et faktum. Under generalforsamlingen framla Ellestad en skrivelse fra Byarkitekten, datert 7. juli 1936, som var en innvilgelse fra Oslo kommune på lån til bygging av Sandefjordgata 2 og 3. Advokat Thorleif Ellestad var byggeselskapets «overrettssaksfører» med ansvar for selskapets regnskap. Ellestad ble oppnevnt som kommunens representant i Byggeselskapets styre. Sønnen Arne Ellestad overtok i 1942 og virket helt fram til 1993 da advokat Morten Mørch jr. ble borettslagets advokat.
Andelskapitalen for Sandefjordgata 2 var på 157 750 kroner fordelt på 75 andeler. Byggeselskapets medlemmer, leieboerne, betalte innskudd for å få adgang til å leie. Hver andelseier kunne bare eie én andel. Et hvert salg av andeler måtte gjennom selskapets styre sendes inn til godkjennelse hos Boligrådmannen, eller Oslo Boligråd, som det også het. De som flyttet inn måtte også vise gyldig ekteskapskontrakt. Andelsbrevene ble solgt utover våren og sommeren i 1939, og siste andel ble solgt den 3. april 1940.
Gårdsplassen, teglsteinsblokka og menneskene i den
I begynnelsen var gårdsplassen dekket av grus. I enden mot Mogata sto tørkebåsene og langs veggen sto fyringsveden stablet. For barna var det satt opp sandkasse og svingstang. Bak huset grodde gressplena som flere ganger ble nedslitt av lekende barneføtter. Det har nok vært både jordete og rotete på gårdsplassen og i gatene rundt. Men styret jobbet likevel for at gårdsplassen skulle se pen ut:
«Det arbeides nå videre for å få grøntanlegget i presentabel stand, og det bør settes opp en plan så at anlegget med hensyn til beplantning blir så vakkert som mulig. Det innkjøpes planter i den utstrekning økonomien tillater det.»
Dette var i 1952. Mange av beboerne påstår likevel at det aldri har vært så pent i Sandefjordgata 2 som det er i 1998. I 1997 bevilget Byfornyelsen i Oslo kommune penger til oppussing av gårdsplassen. Kommunen ga økonomisk støtte til 80% av utgiftene, som innebar over 1 million kroner. På gårdsplassen ble det lagt belegningsstein og nye sykkelstativer satt opp. På plena sto bronsefiguren «Bukken Bruse» av Arne Vinje Gunnerud. Gårdsplassens nye utseende ble innviet med festlig lag i 1998, og en lang byggeprosess var endelig over.
Alle leilighetene hadde bad med vannklosett helt fra begynnelsen. Det var ikke bestandig varmt vann de første årene. I krigsårene, fra 1940-45, hadde beboerne tilgang på varmt vann én dag i uka, på fredager. Det hendte både før og etter krigen at oppvaskvannet måtte varmes på komfyren. Både bodene og tørkerommene i kjelleren ble brukt som tilfluktsrom under krigen og i perioder var det stort behov for tilfluktsrommene. En av beboerne forteller om en gang da alarmen gikk mens hun og familien satt og spiste julemiddagen, resten av julaften måtte de tilbringe i bomberommet.
Sandefjordgata 2 ble bygd med 75 boenheter, 50 av leilighetene var to-roms og 25 var ett-roms. De fleste av dem som flyttet til den nye blokka i Sandefjordgata fra 1939 til 1940 var småbarnsfamilier. Noen av foreldrene hadde vokst opp i Oslo, mens andre var innflyttere fra landsbygda. Mange av andelseierne var ansatt i A/S Oslo Sporveier, noen var håndverkere, mens andre arbeidet ved fabrikkene og på verkstedene langs Akerselva. Mødrene arbeidet også, de tok seg jobb som hushjelp, vaskehjelp, arbeidet i butikker og på kontorer. Barnefamiliene var store, i noen av leilighetene bodde mor, far og åtte-ni unger. Barna delte soverommet, mens foreldrene sov på stua. Det ble lekt mye ute hele året, men om vinteren fikk barna også lov til å være hos hverandre i leilighetene. På denne tida hadde de fleste barn på samme alder og derfor var de voksne også mye på besøk hos hverandre. Om somrene tok mødrene barna med seg til løkkene i nærheten. Mens guttene spilte fotball, gjorde mødrene håndarbeid og koste seg. På 1960-tallet fantes det fortsatt store gårder, løkker og hager på Tåsen og den største hobbyen for mange av barna var å gå på epleslang. Det var også andre gode grunner til å være på Tåsen, en av gårdene hadde hester og andre dyr som de kunne stelle.
Med bryggerhuset på deling
Bryggerhuset, som de to vaskekjellerne ble kalt av mange, hadde tre vaskemaskiner fordelt på alle 75 leilighetene. To av vaskemaskinene sto i A-oppgangen og én i C-oppgangen. Alle familiene fikk tildelt sin vaskedag med mange ukers mellomrom, gjerne over en måned mellom hver gang. Det hente derfor at mange klær måtte vaskes i badekaret, selv om dette egentlig ikke var lov. Den gangen var det heller ingen gjennomgang i kjelleren mellom de forskjellige oppgangene, slik at noen måtte gå over gårdsplassen for å komme ned i vaskekjellerne. Etter klager fra husmødrene på for få vaskemaskiner, ble det i mange år diskutert eventuell investering i flere maskiner. Ingen ting skjedde før i 1963. Heller ikke da ble det kjøpt flere maskiner, men til gjengjeld nye som skulle erstatte de gamle fra 1938. Forbedringen kom i 1984 da det ble kjøpt inn fire nye vaskemaskiner og to tørketromler. Senere ble flere maskiner skiftet ut. Klærne ble hengt til tørk i kjelleren eller ute i tørkebåsene om sommeren. I tørkerommet i kjelleren tørket klærne fort, men hvis de fortsatt ikke var tørre da vaskedagen var omme, måtte man ta med seg klærne opp i leiligheten og la dem tørke ferdig der.
«De ikke behøver å ha på Dem vinterfrakk for å hente biffen i SABA fryseskap»
I 1964 ble det fremmet forslag om kjøp av frysebokser i kjelleren. Forslaget ble vedtatt og det ble bestemt at fryseboksene skulle være andelseiernes utgifter og ansvar. I brosjyrene ble fryseboksene presentert som en revolusjonerende løsning av hjemmefryserbehovet for familier i boligblokker. Andre borettslag hadde for lengst «tatt konsekvensen av moderne familiers krav til hjemmefrysing», fortalte den svenske leverandøren Saba. Anskaffelsen av fryseskapene ble sett på som medisin mot både plassmangel og tidspress. Nå kunne også husmødrene i Sandefjordgata 2 konservere maten på nye måter, og de ivrigste husmødrene kunne ta julebaksten allerede i oktober. Det ble kjøpt inn 30 skap som ble plassert i det gamle sykkelrommet i kjelleren på oppgang E. Hvert skap kostet 785,- kroner. Det ble satt opp lister over hvem som til en hver tid hadde ansvaret for å holde fryserommet rent og ryddig. Da fryseboksene ble installert i 1964, ble dette altså sett på som ren luksus. De færreste hadde noen frysemuligheter og måtte bruke andre måter for å få maten til å vare gjennom vinteren. Selv om de fleste i dag har frysere i sine egne leiligheter, er fryseboksene fortsatt i bruk.
Velferdskomiteen og festene
I en periode, spesielt mens barnefamiliene var mange, fantes det en såkalt velferdskomité. Velferdskomiteen var til for borettslagets beboere, og kanskje spesielt for barna. Komiteen arrangerte fester i anledning jula og nasjonaldagen. På 17. mai hadde borettslaget egen feiring etter at barna hadde gått i tog i sentrum av byen. Sammen med beboerne av Sandefjordgata 3, 4 og 5 gikk de i tog rundt på Sagene før de samlet seg i gårdsrommet til nr. 4 til lek, moro og underholdning. Borettslagets fane ble også brukt som en selvfølgelig del av 17. maitoget.
Juletrefestene ble arrangert i Samvirkegården. På dagen samlet familiene seg med gang rundt juletreet for barna og med nisse som delte ut godteposer etterpå. Senere på kvelden var det en egen feiring for de voksne, gjerne med en påfølgende fest hjemme i stua. I mange år fantes det et stort hull i bakken på gårdsplassen, dette var julegranas faste plass. Den ble kjøpt inn av borettslaget i begynnelsen av desember og pyntet med lys. Jula ble derfor også feiret med juletregang på gårdsplassen. Med juletoner fra grammofonen i vinduskarmen var festdeltakerne til tider så mange at de måtte gå i flere ringer rundt treet. På midten av 1940-tallet og utover kan det ha vært over 100 barn med adresse Sandefjordgata 2, og feiringen av jula og nasjonaldagen varte i mange år mens det ennå bodde mange barn i blokka. Etter hvert som disse barna ble større og få nye barnefamilier flyttet til, tok festarrangementene slutt.
Endringer og vedlikehold
Tomta, eller festet hvor blokka står eies av Oslo kommune. Det ble flere ganger diskutert om borettslaget skulle kjøpe festet. Så sent som i 1984 kom Oslo Kommune med nytt tilbud om kjøp av festet, men tilbudet ble etter hvert avslått av styret. Forslag om eventuell overgang fra andelsleiligheter til selveierleiligheter ble også fremmet i 1984. Hvis man gikk over til selveiersystem, ville Borettslaget Sandefjordgata 2 oppløses. Avgjørelsen ble tatt ved avstemning i mai året etter med 39 stemmer mot selveie og 11 for. Borettslaget fortsatte derfor som før. Den største og viktigste endringen i borettslagets historie kom likevel i 1961. Da tok samarbeidet mellom borettslagene i Sandefjordgata 2 og 3 slutt, og Moløkken Kooperative Byggeselskap ble til Borettslaget Sandefjordgata 2 og Borettslaget Sandefjordgata 3.
En bygård hvor har levd mennesker i 60 år krever sitt vedlikehold. Oppussingene har vært både små prosjekter som er blitt utført av Sandefjordgatas egne beboere og store praktiske og økonomiske tiltak hvor profesjonelle håndverkere er blitt engasjert. Omleggingen av taket har kostet både mye penger og tid. Det første arbeidet ble foretatt 1969 da taksteinen ble byttet ut med takplater. Men bare ti år senere måtte taket repareres, og denne gangen ble det enda mer kostbart og vanskelig. Firmaet som ble hyret gjorde dårlig arbeid og manglene og forsinkelsene var så store at kemneren i Oslo til slutt måtte bryte inn. Det formelle og praktiske rundt omleggingen av taket ble ikke avsluttet før november 1985. Restaureringen av balkongene er også blitt gjort flere ganger, men har likevel forårsaket mindre arbeid for styret. Den første restaureringen ble påbegynt i 1971, mens det siste arbeidet med balkongene ble gjort i 1981. Styret begynte å planlegge utskiftninger av vinduene i 1980. I 1984 kom Bygningssjefen inn i bildet og anbefalte utskiftning av vinduer i samtlige leiligheter, spesielt på grunn av hensyn til husets fasade. Men utskiftningen var et frivillig foretak og noen av andelseierne valgte derfor å beholde de gamle.
Før midten av 1970-tallet fantes det ingen ringeklokker på hoveddørene og de sto dermed ulåst på dag- og kveldstid. Det hadde lenge vært store problemer med innbrudd i blokka og ikke minst med uteliggere som snek seg opp på loftet for å sove. Installeringen skjedde i 1976 og dermed falt vaktmesterens jobb med å låse dørene bort.
En annen form for modernisering kom da borettslaget utvidet tilgangen på tv-kanalene. I 1964 fikk beboerne svensk fjernsyn inn i stua, noe som mange andre borettslag hadde hatt lenge. I 1988 var tilgangen på forskjellige fjernsynskanaler enda større da borettslaget inngikk avtale med Janco Kabel og la inn kabel-tv i hele blokka.
Det mest brukte fellesarealet er kanskje oppgangene hvor folk går ut og inn hele dagen. Den første gangen trappeoppgangene ble pusset opp var i 1954, da ble dørene slipt og lakkert og radiatorene malt. I 1997 ble trappene malt på nytt. Dette skjedde etter at fyrkjelen og mange av radiatorkranene i blokka ble skiftet ut og loftsgulvet isolert. I 1997 ble også borettslaget 60-årige satt i ordnet stand.
I 2006 ble trappene malt på nytt. Denne gangen i en mer nøytral gråfarge.
Alle soilrør ble også byttet i 2006 da borettslaget hadde en totalrenovering av alle baderom og rørsystem.
Styrelse og husorden
I de første tiårene fungerte styret som et slags ordenspoliti. Henvendelsene til beboerne var som regel høytidelige og formanende og med referanse til husreglementet. Dette oppslaget er fra 1960-tallet:
«Husorden er en del av leiekontrakten og skal overholdes. Generalforsamlingen, som er selskapets øverste myndighet, har pålagt sine tillitsmenn, styret, å påse at så skjer. Vaktmesteren skal påse at bestemmelsene overholdes, og styret håper at andelshaverne vil være behjelpelig med dette. Derved unngår vi alle ubehagelige episoder.»
Beboerne var også opptatt av å passe på at de selv, og ikke minst at de andre naboene levde i henhold til vedtektene. Og når det var noe å utsette gikk klagen skriftlig via styret. Styret tok seg av borettslagets formelle og praktiske anliggender, mens Velferdskomiteen tok seg av de sosiale arrangementene. Beboerne så på styret som borettslagets øverste organ med kapasitet og myndighet til å ordne opp i de fleste problemer. Det ga en form for status å være med i styret, og i mange år besto det av godt voksne menn. I 1982 presenterte styrets medlemmer selv dette som et problem, med følgende henvendelse til beboerne i Sandefjordgata 2:
«Styret har i en årrekke hovedsakelig bestått av pensjonerte andelshavere, og de er nå ikke villig til gjenvalg. Formannen trakk seg p.g.a dårlig helse, og siden den tid har styret bestått av to styremedlemmer og de to valgte varamenn. Vi tror nå det er riktig at nye, unge krefter får overta dette ansvaret. Det er derfor viktig at alle andelshaverne møter på generalforsamlingene, hvor viktige endringer og vedtak vedrørende gården vår blir fattet.»
Borettslagets styre fikk etter hvert nye medlemmer og nye krefter. De kvinnelige styremedlemmene ble også flere. I dag har styret både en formell, praktisk og sosial funksjon. Oppgavene er de samme som før, men i tillegg arrangerer styret eventuelle dugnader med påfølgende fester.
Framleie
Mange av andelseierne hadde leilighetene sine på framleie og i denne forbindelse var reglene ekstra strenge. Leietakerne skulle «godkjennes» av styret før de kunne flytte inn, for som det sto i leiekontrakten: «Fremleie eller fremlån av leiligheten eller av enkelte rum, og inntagning av losjerende må ikke finne sted uten styrets samtykke.» Framleiekontrakten varte for ett år om gangen. Leietakerne måtte også gjennom en renhetstest ved å legge fram en erklæring til styret som bekreftelse på at det ikke var vegglus i møblene deres.
Noen av dem som bodde på framleie var nok stillferdige personer som ikke gjorde noen fortred. «Godt nytt år!», skrev utleieren til styret, og fortsatte: «Bare noen ord for å si fra at jeg har en frue boende hos meg et par måneder framover. Håper det ikke er noen som sjeneres av det. Hun reiser hjem hver lørdag og søndag.» Det var nok andre som sjenerte mer enn denne kvinnelige leietakeren. I 1988 mottok styret et sint brev fra tretten av andelseierne i Sandefjordgata 2, de ønsket å bli kvitt en av de mannlige leietakerne:
«Undertegnede andelseiere er kjent med at styret kjenner til denne saken, og at det er sendt oppsigelse av fremleieforholdet. Vi vil henstille til styret om ikke å gi denne personen noen slags «prøvetid», da vi alle ble skikkelig skremt denne kvelden.
Første gang vi kontaktet politiet var kl. ca 2130. Da dirret hele oppgangen av musikk, smelling i dører og rop i gangen. Ved ett-tiden om natten gikk mannen og besøket hans ut, og etter en stund kom han tilbake alene. Klokken tre om natten var det full musikk igjen, stereoanlegget sto på full styrke, og han satte opp sin entredør for at det skulle bråke mest mulig. Politiet kom straks vi kontaktet dem. Mannen lukket ikke opp for politiet, de sparket opp døra, og der sto han med kniv i hånda. Politiet fikk roet ham noe ned, og ville forlate ham. Vi forlangte at de tok ham med seg, slik at vi kunne få noen få timers søvn. Vi har to personer med hjertelidelser i oppgangen, de blir jo ekstra belastet under slike oppskakende hendelser.
Politiet tok mannen med seg ut ved fem-tiden om morgenen, da la han seg i snøen utenfor oppgangen, og de måtte løfte ham inn i politibilen. Politiet spikret igjen entredøren hans, og vi trodde at nå kunne vi endelig sove et par timer før dagens jobb skulle startes. Klokken kvart på seks startet levenet på ny, politiet ble tilkalt en gang til. De hadde kjørt mannen til legevakten, der fikk de ingen hjelp, og da fant han vel veien kort hit igjen. Mannen kom seg inn ved å knuse glasset i stuevinduet, etter først å ha forsøkt å komme seg inn hos sin nabo. Vinduet der sto på gløtt og naboen ble naturlig nok helt vettskremt av å se en helt fremmed mann og en colaflaske i vinduskarmen. Politiet kom på ny, og de fikk snakket ham til ro, men da var det tid for oss å gå til jobb, og en hel natts søvn var frarøvet oss.
Vi vil ikke ha en slik person boende her. Vi håper at styret gjør alt de kan for å få fjernet denne mannen herfra.»
Vaktmesteren og hans oppgaver
Vaktmesteren ble ansatt av styret og var borettslagets representant i bygården. Han hadde ansvar for gårdens drift og det daglige tilsynet. Vaktmesterens oppgaver gjennom årenes løp har vært å holde god orden i gården, påse at leietakerne overholder sine oppgaver og ikke foretar noen endringer i leiligheten uten styrets samtykke.
Vaktmesteren hadde ansvaret for feiing av gårdsplassen og klipping av plena, og om vinteren var det hans oppgave å skyfle snø. Det største arbeidet lå nok likevel i fyringen. Fram til 1954 ble det fyrt med ved og kull, og mye av vaktmesterens arbeidsdag gikk med til dette. På midten av 1950-tallet vedtok styret å gå over til oljefyring, dette ga både mindre arbeid og større renslighet. Oljefyringen ble også påstått å være et billigere alternativ, men allerede året etter steg oljeprisene, som igjen førte til en husleieøkning på 10%. På denne tida hadde bygården fortsatt vaktmester i full stilling, som vil si 48 timer i uka med én dag fri. I 1955 inngikk Sandefjordgata 2 et samarbeide med Sandefjordgata 3 om felles vaktmester. På dette tidspunktet hadde borettslaget en haltende økonomi, og i og med at arbeidsoppgavene var blitt enklere å utføre, ble vaktmesterstillingen redusert til 50%. Samarbeidet mellom de to borettslagene varte fram til 1957. I dag har Borettslaget Sandefjordgata 2 vaktmester i 1/4 stilling.
På førti- og femtitallet hadde også vaktmesteren ansvaret for å tenne det elektriske lyset på gårdsplassen og i oppgangene. Og før dørklokkene ved hoveddørene ble installert på midten av 1970-tallet, måtte han også låse dørene klokka ti om kvelden og åpne dem igjen klokka sju om morgenen. Vaktmesteren hadde også i oppgave å tømme søppelsjaktene. Etter hvert ble sjaktene stengt og erstattet med søppelkasser ute på gårdsplassen. Styret finansierte vaktmesterens overall, oljejakke og gummistøvler. Vaktmesteren fikk også godskrevet noe av verktøyet han brukte.
Utskiftningene av vaktmestere var i perioder mange, og noen ansettelser kunne vare i bare noen få måneder. Noen sa opp stillingen selv, mens de fleste ble sagt opp av styret fordi de ikke skjøtte arbeidet godt nok eller «opptrådte beruset i tjenesten», som det står i klageskrivene. Vaktmesterne var mange, det samme var også klagene på dem. Men hvem var alle vaktmesterne? Dette står det lite om, men det ser ut til at mange av dem var unge familiefedre, mens andre var enslige menn. Selv om utskiftningene var store, kunne det også virke som at vaktmesterjobben var en populær post. I hvertfall var det noen som la litt ekstra innsats i jobbsøknaden til borettslagets styre. En mann skrev:
«Jeg viser til telefonsamtale med Dem og vil, i all hast før jeg går til møte, gi noen opplysninger. Jeg er en 52 år gammel bondesønn fra Østlandet. Gården jeg vokste opp på hadde gammeldags snekkerdrev og sykkelverksted, så jeg hadde god andledning til å få blå negler som gutt. Som åtteåring begynte jeg som gjetergutt, til jeg var 12 år. Da måtte jeg være hjemme og arbeide på gården (De harde 30-åra). Fra jeg var 12 til 15 år var det skolegang og plikter i fjøset og arbeid med jorda hver sommerferie. Fra jeg var 16 til 21 år tok jeg videre-utdannelse; artium, handelsgym og militære.»
Videre står det i brevet at han arbeidet innenfor salg, forsikring og som regnskapskontrollør ved et kemnerkontor. Men som han selv sa: «Arbeidet med tørre og døde tall passet meg ikke. Jeg fikk magesår, ble operert og ble erklært 50% ufør. Ja først hadde jeg vært innom psykiatrisk sykehus i to år. Jeg kom til Oslo i 1974 og fikk jobb i en bedrift som gikk nedenom. Staten måtte inn med 13 millioner, men solgte det til en annen bedrift (Der var staten fornuftig.) Men den andre bedriften fikk dermed for mange ansatte og begynte å nevne «førtidspensjonering». Jeg er en av dem. Trygdekontoret tilbød meg 100% uførepensjon, men jeg sa «nei takk» og fikk som svar at «Da sier vi 80% og så kan du arbeide ved siden av.» Jeg er altså blitt overflødig i dagens stessede teknologi, og for gammel til å omskoleres. Da får jeg ordne meg selv,» avsluttet mannen.
Om han fikk jobben? Joda, også han avla visitt som vaktmester i Sandefjordgata 2. Det er få av vaktmesterne man får vite så mye om som denne, de fleste har vært mer stillferdige personer som sjelden gjorde seg bemerket.
Reglene
Husorden skulle ikke bare forsikre om at beboerne fullførte sine forpliktelser, dens funksjon var også å skape «ro og hygge i hjemmene,» som det sto i husorden. De fleste husreglene er i grove trekk de samme i dag som de var for 60 år siden. Noen endringer er selvfølgelig blitt gjort og de nyere reglene gir beboerne større frihet enn før. Den største forskjellen ligger nok likevel i folks oppfatning og bruk av husreglene.
Klesvask og gangvask
Det var viktig å overholde vaskereglementet. Spesielt viktig var det at man bare kunne bruke vaskeriene innenfor den bestemte bruktstiden. På hverdager skulle ikke vaskeriene brukes etter klokka 2000, og på søndager og helligdager var det ikke lov å vaske klær i det hele tatt. De som var mest opptatt av å følge reglementet var som oftest husmødrene selv. En av de kvinnelige beboerne skrev i 1983:
«Som andelshaver i dette borettslag vil jeg be styret om å skjerpe ordensreglene. Nu har det hengt ute vask på tørkeplassen natt og dag i tre døgn, og hvis jeg ikke tar helt feil så skal vel tørkebåsene brukes på samme måte som vaskeriene; én dag av gangen. Er det småvask så er det egen bås for det. Det har aldri før vært tillatt å tørke tøy etter kl. 2000 for da skal båsene være tilgjengelig for lufting av garderobe m.m. Håber styret vil ta dette opp til vurdering.»
Etter hvert ble vasketidene endret, fra 1996 kunne man vaske klær helt til klokka 2200 fra mandag til lørdag, og fra 1400 til 1900 på søndager. Denne endringen ble vedtatt mot mange av de eldre beboernes ønske; man har det ikke travlere enn at hviledagen fortsatt kan holdes hellig, mente mange av dem. Når det gjaldt gangvasken før om årene var det heller ingen nåde. Den måtte tas på onsdager og lørdager, og den som ikke gjorde jobben sin fikk navnet sitt skrevet på en lapp levert styret. Det fortelles at noen av husmødrene var spesielt ivrige og sjekket ikke bare om deres egen, men like godt om alle oppgangene var rengjort på skikkelig vis.
Fyring for kråker
Fram til 1966 var fristen for å sette inn dobbeltvinduene den 15. november, senere ble den flyttet til måneden før. Styret hadde rett og plikt til å påse at andelseierne fulgte fristen for innsetting av dobbeltvinduer. Reglene for utlufting av leilighetene ble mye diskutert, og også i denne debatten var særlig husmødrene ivrige. Det måtte jo luftes med jevne mellomrom, men bare for kort tid om gangen.
Fyringen ble regulert etter været og noen ganger kunne det slå feil. «Jeg fryser som en hund. Er det være noe i veien med fyringsanlegget?» skrev en dame til styret senhøstes i 1958. Hun fortsatte: «I dag klokka sju var radiatorene så og si kolde. Det har jo bestandig vært så godt og varmt her.» Problemet har også vært det motsatte, i styreprotokollen fra 1950-tallet står det skrevet:
«Den 22. november undlot vagtmesteren å møte på arbeide, hvorved fyringsanlegget ble stående på toppspid hele natten, og da det var tre og en halv varmegrad ute, ble det en fryktelig varme i leilighetene. De fleste andelshavere måtte opp midt på natten for å stenge av radiatorene. I oppgang C hadde andelshaverne blitt holdt våkne på grund av at vannsisternen på loftet over denne oppgang hadde stått og dunket på grund av overopphetning.»
Det var altså vaktmesterens ansvar å holde fyren i gang. Den gangen det ble fyrt med ved var det også leieboernes ansvar å stable den. Det ble derfor satt opp en liste over hvem som måtte bidra til stabling av veden. Styret skrev i 1941:
«Oplegning av ved skal tilføres fra kl. 2000. Leieboerne møter efter opsat liste. De som uten gyldig grunn uteblir i fra sin tur, skal opføres på svartelister der skal opsettes i opgangen. Leieboere som på grunn av arbeidets art ikke kan møte om aftenen, kan legge op ved om dagen, men skal da melde av til vaktmesteren som vil andvise arbeidet. Ovenstående blir kontrolert av vaktmester og styre.»
Lydene i huset
Husordensreglene fra 1950 krevde at det skulle være stille mellom klokka ti om kvelden og seks om morgenen. Dørene skulle lukkes med forsiktighet og man skulle prate med lave stemmer. På symaskinene måtte det monteres støykondensator før man fikk lov til å bruke dem. Videre var det heller ikke lov å tappe vann i badekarene etter klokka ti om kvelden, og som det sto i reglementet: «For å unngå sjenerende sus i ledningene bør en kran aldri skrus helt opp.»
Mange av barna som bodde i Sandefjordgata 2 i 1940- og 50-årene, var aktive i Bjølsen Skolemusikkorps. Ofte måtte de øve hjemme, og det var derfor fastsatt regler for når på ettermiddagen det var lov å spille instrumenter i leilighetene. Middagsstunden var nok hellig, for nettopp mellom klokka fire og seks om ettermiddagen var det strengt forbudt å øve. Det lød musikk fra leilighetene på andre måter også, og kanskje hadde noen besøk av dansende gjester litt for ofte, som en av borettslagets ungkarer i 1955. I følge naboene hadde denne mannen alt for mange fester hjemme hos seg, og etter mange og gjentatte klager, måtte styret henvende seg til mannen og be om en forklaring. Mannen svarte gjennom borettslagets advokat som hevdet at klagen var sterkt overdrevet, for som advokaten sa:
«Vanligvis sørger han for å være så stille som mulig. Siden nyttår har han hatt fest to ganger. Det ble danset, men i sokker. Det var vanlig samtale, radioen ble brukt, men dempet.»
Denne gangen gikk det bra. Det var mange andre det ikke gikk så bra for, ved noen tilfeller hadde naboene underskriftskampanje for å bli kvitt bråkete naboer. En noe irritert dame skrev til styret på 1980-tallet:
«Da jeg kjøpte leiligheten ble jeg under overdragelsen av kjøpekontrakten pålagt å lese og godta borettslagets husorden. Jeg fant at den inneholdt påbud om vanlig folkeskikk og god nabo-ånd. Etter å ha bodd her i vel åtte måneder, må jeg dessverre beklage å måtte underrette styret om at denne husorden til tider, og alt for ofte, ikke blir overholdt av en eller flere leiligheter i min oppgang. Det har vært utålelig bråk fra stereo- og videoanlegg med full styrke, skrik og skrål til langt på natt og oppfølging dagen etter. Jeg vil også bemerke unødig høylydt tale i trappeoppgangen og smelling med dører langt over midnatt. Sist fredag gikk det siste selskapet kl. 0430 om morgenen. Jeg hadde da ikke sovet i det hele tatt om natten. Dessuten er det en eller flere som sperrer låsen i åpen stilling, slik at hvem som helst kan komme inn. Jeg regner med at styret ordner opp i denne saken snarest mulig ellers må jeg ta hånd om saken selv. Jeg kan ikke fortsette å bo under forhold som gjør meg uskikket til å utføre mitt daglige arbeid. Husorden gjelder for alle, går jeg ut fra.»
Bråk fra naboer kunne også oppstå på andre måter, noen naboer er blitt forstyrret av eldre mennesker som har låst seg ute eller ikke funnet veien tilbake til leiligheten. Noen ganger har naboene måttet be offentlige instanser om hjelp. Lengst gikk det kanskje med en dame som på sine eldre dager ble senil. Styret mottok følgende brev fra en fortvilt nabo en gang på 1980-tallet:
«Etter at min kone og jeg de siste månedene har vært svært plaget av banking i veggen, særlig om natten, ser vi ingen annen utvei enn å be styret gripe inn for å få slutt på bråket. Husbråket ble først registrert som sporadisk banking i vår stue- og soveromsvegg noen tidlige lørdags- og søndagsmorgener for ca. halvannet år siden. I april og mai i år ble bankingen mer sjenerende både fordi det skjedde oftere, bankingen skjedde i tidsrommet mellom 0200 og 0600, og fordi naboen åpenbart tok i bruk hammer eller annen tyngre redskap. Noe over midnatt 10. mai ringte naboen på ytterdøren vår, og da vi sto opp og åpnet, forklarte hun at hun ikke lenger ville finne seg i å bli elektronisk avlyttet. Hun klaget over sjenerende «summelyder» fra utstyr vi skulle ha innstallert i kjelleren, og på oppfordring viste hun oss en isolasjonslist der lydene skulle komme fra. Hun klaget videre over at vi fjernstyrte fly over bygningen slik at hun ikke fikk sove om natten. Siden vi kom tilbake fra ferie i slutten av mai er vi blitt vekket hver annen eller tredje natt av den sjenerende bankingen. Bråket har helst satt inn når vi har sovet, slik at motivet ikke kan ha vært å påpeke husbråk fra vår side. Naboer oppover i begge oppgangen hører også denne bankingen om natten. Vi har forsøkt å overtale henne med det gode, men det har ikke lykkes. Vi håper derfor at styret så snart som mulig kan bidra til å få slutt på bankingen, slik at vi kan unngå politianmeldelse.»
Leking på plena
Bruken av fellesarealet var ikke alltid like selvsagt. Barna som vokste opp i bygården på 1940- og 50-tallet fikk ikke lov til å leke på gressplena, etter bestemmelse fra styret. Når de en gang i blant våget seg ut på gresset for å leke, varte ikke gleden lenge før en av de voksne, og da gjerne et styremedlem kom og jaget dem bort. Det var også populært å leke sisten i kjelleren, men heller ikke der var det lov å oppholde seg. På 1960-tallet var mange de små barna blitt ungdom med andre interesser enn å leke. Noen av de unge gutta tok heller imot damebesøket i oppgangen enn inne i leiligheten til far og mor. Dette var det mange av de eldre beboerne som reagerte på:
«Da vi i oppgangen er meget sjenert av gutter som står der og røker, ber vi det ærede styret om hjelp. Spyttingen er verst. Det er jo ikke alle som er like robuste til å se på det, for det er ikke bestandig tynt og nytt,»
skrev de klagende naboene. Styret svarte med å oppfordre foreldrene til å passe på at deres barn ikke brukte oppgangene som tilholdssted, og minnet igjen om overholdelse av husreglene. I senere tid er kravet om overholdelsen av disse reglene blitt mindre strengt og beboerne kan i mye større grad bruke fellesarealet enn før. I et skriv til beboerne fra 1990 står det derfor at det oppfordres til bruk av utearealet til aktiviteter og hygge.
Tanker rundt et borettslag
Når man bor i en bygård bor man tett på og isolert fra hverandre på samme tid. Hvis man ikke har snakket så mye med naboen over gangen, eller i etasjen over, så vet man heller ikke så mye om han. Likevel har man dannet seg noen inntrykk, man har hilst på hverandre i gangen mens begge tilfeldigvis hentet posten eller var ute på gårdsplassen. Man kan også ha dannet seg inntrykk gjennom å se og høre naboens daglige virke. Lyden av sko over gulvet klokka sju om morgenen og fem om ettermiddagen har kunnet fortelle at naboen er i fast arbeid. Lyden av stemmer om kveldene har betydd at naboen ofte har besøk og lukta fra steikosen har kanskje fortalt at naboen er glad i seipanetter. For mange er naboen ingen ting annet enn en person som ringer på døra for å låne sukker en gang i blant. For andre er naboen kanskje en god venn som man ber på middag i ny og ne.
Noen av beboerne i Sandefjordgata 2 har bodd i denne blokka siden de var unge småbarnsforeldre i begynnelsen av 1940-åra. De fleste av dem kjenner hverandre etter mange års vennskapelig omgang. «Før kjente alle hverandre, vi besøkte hverandre og hadde mye moro sammen. Slik er det ikke lenger,» sier mange av de eldre beboerne. «Velferdskomiteens arrangementer var med på å skape samhold mellom oss som bodde her,» forteller en annen. Velferdskomiteens arrangementer var spesielt for barna, og da barna ble borte uteble også Velferdskomiteen.
Kanskje har de eldre beboerne rett i det de sier når de påstår at man kjente hverandre bedre før, eller kanskje ikke. For om man kjenner naboen har ikke nødvendigvis med hvor lenge man har bodd i blokka å gjøre. Grunnen til å møtes og gjøre ting sammen trenger ikke være noen annen enn at man bor i samme blokk og har felles adresse. Borettslaget har på slutten av 1990-tallet mange færre barn enn det hadde de første tyve årene av sin levetid, og samholdet kan ikke lenger bare konsentreres rundt barna. I dag virker det heller som at de sosiale arrangementene kan oppstå rundt et «felles sjau», rundt en dugnad på noe som må gjøres, som for eksempel åpningen av gårdsplassen på vårparten i 1998.
Sandefjordgata er et godt sted å bo, sier alle. Og at folk har bodd i blokka nesten hele livet er et kompliment i seg selv til både blokka og miljøet rundt. Og selv om uenigheter og gnisninger oppstår en gang i blant, er det kanskje nødvendigvis slik det må bli i et hus med 75 leiligheter som rommer ulike mennesker i forskjellige aldre, med ulik døgnrytme og livsstil.